tag:blogger.com,1999:blog-4335678942772360134.post2663760678875949991..comments2023-05-04T15:25:06.098+02:00Comments on THE DODOLOGIST: THE VAMPIRE AS VICTIMArnfinn Pettersenhttp://www.blogger.com/profile/04236024311309494019noreply@blogger.comBlogger3125tag:blogger.com,1999:blog-4335678942772360134.post-57249595173180525902009-11-15T10:21:08.411+01:002009-11-15T10:21:08.411+01:00A picture of the Dodologist has been posted at htt...A picture of the Dodologist has been posted at http://lordbassingtonbassington.blogspot.com/2009/11/deejanes-and-dodologists.html.Lord Bassington-Bassingtonhttps://www.blogger.com/profile/02879057924117948109noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-4335678942772360134.post-11401000336501170232009-11-11T20:57:24.284+01:002009-11-11T20:57:24.284+01:00Aslaug: Grunnen til at du ikke helt får tak på hva...Aslaug: Grunnen til at du ikke helt får tak på hva jeg gjør, er at jeg bevisst jukser. Jeg legger inn et normativt nivå i en tilsynelatende deskriptiv post. <br /><br />Jeg FASTSLÅR at vampyren er en overgriper. Ikke fordi den alltid er det, men fordi den i mine øyne burde være det. Min tilsynelatende moralske indignasjon er i realiteten en stilistisk indignasjon: At vampyren i fiksjonen utvikler seg i retninger jeg ikke liker.<br /><br />Jeg kunne selvsagt lagt inn en konspiratorisk nivå, og postulert at denne utviklingen er et resultat av en villet kampanje for å svekke vår motstandskraft mot vampyrer, men det ville bli å trekke det for langt. Jeg liker ikke konspirasjonsteorier.<br /><br />Du er i en viss grad derfor et offer for et villet ironisk prosjekt fra min side. Samtidig er analysen gyldig så langt den rekker. Jeg står inne for analysen av La den rette, Lost Boys og Thirst. Det mener jeg er faglig holdbare poenger.<br /><br />Men så er det altså dette: Hva gjør man når en kjær uvenn utvikler seg i det man selv synes er gal retning? Jeg irriterer meg oppriktig over mye av det som gjøres med vampyren nå til dags. Både Twilight og True Blood går meg på nervene, mens jeg lar meg underholde av, men allikevel irriterer meg over f eks Anita Blake-bøkene (som er best når de fokuserer på andre ting enn vampyrer). <br /><br />Men man kommer ingen vei med å si "dette synes jeg er dumt". Så jeg jukser litt og anlegger moralsk indignasjon i stedet.<br /><br />Men hvis jeg nå skal slutte med det et øyeblikk:<br /><br />Ja, man ser en utvikling i retning av vampyren som objekt for begjær. Der har den overtatt rollen som det en littviter jeg diskuterte med her om dagen kaller "the redeemable bad guy": Den sjarmerende skurken som heltinnen skal redde fra seg selv.<br /><br />Det er ingen høflig måte å si dette på: Det som er skjedd er at vampyren har overtatt en klassisk rolle i den underlødige romantiske dameromanen. Det gir seg flere utslag: Ungpikeromantikk i Twilight og semipornografisk lengsel i True Blood er to av dem. For de viderekommende finnes det nok av nettsider som er VESENTLIG mer eksplisitte enn True Blood. Vampyrporno er en sjanger for seg selv.<br /><br />Det disse seriene har til felles, er at de ikke lodder særlig dypt (skjønt jeg uttaler meg om True Blood på sviktende grunnlag). Når vampyren går inn i denne rollen, mister den samtidig det som i mine øyne gir den en viss kunstnerisk legitimitet: Nettopp det som spinner rundt død og drap. La den rette komme inn er kunst fordi den bruker vampyren til å problematisere viktige sider ved vår eksistens. Den gir oss mulighet (men tvinger oss ikke) til å spørre oss om hva som er godt og ondt. Jeg datt av True Blood fordi jeg fortsatt hadde til gode å se noe annet enn overflate (om enn lekker overflate). <br /><br />Boken min er en straightere historisk fremstilling av vampyrens roler i tradisjonen og den klassiske litteraturen. Den går ikke så mye inn på denne typen analyser, men den gir et i mine øyne brukbart faglig grunnlag å analysere ut fra. <br /><br />Det er i grunnen først i det siste jeg er blitt interessert i de problemstillingene jeg her skriver om. Og jeg kommer til å fortsette å skrive om dem. Jeg håper du tilgir at jeg leker litt underveis: Dette er rent hobbyskriveri og denslags må være moro skal det bli noe av.Arnfinn Pettersenhttps://www.blogger.com/profile/04236024311309494019noreply@blogger.comtag:blogger.com,1999:blog-4335678942772360134.post-25325236856418213652009-11-11T15:27:53.155+01:002009-11-11T15:27:53.155+01:00Hei.
Nærlest innlegget ditt nå. Og forsøker bli e...Hei. <br />Nærlest innlegget ditt nå. Og forsøker bli enig med meg selv i hvorfor jeg synes du trekker offermetaforikken for langt. Og jeg tror det er premisset om det å være vampyr er en fæl ting per se, som jeg vender tilbake til. For selv om det var sånn, tildels også hos Anne Rice, så er de jo slik at de fleste 'moderne' vampyrer har vampyrismen under kontroll. (fra villige, syntetisk eller dyreblod) Og dermed gjenstår hva man kan begjære. Nemlig styrke, skjønnhet og evig ungdom. Ikke akkurat hva man forbinder med offer...<br />Eller kanskje man kan kalle det to retninger innen vampyrmytologien istedet. For ulikt La den rette komme inn, der det ikke er noe skjønt ved Eli. Er det i feks True Blood ol en klar seksuell (under)tone i tilnærmingen til vampyrene. Og man begjærer ikke offeret. <br /><br />Og ettersom jeg ikke fått lest boken din ennå, (men skal) er dette kanskje noe du både skrevet og tenkt mye om. <br />Men skrev likevel jeg. <br />Og når fått lest og slikt. Ville det vært veldig morsomt å diskutere nærmere med deg. For fascinerende emne.Anonymousnoreply@blogger.com